fredag 17. desember 2010

17. Josef og Maria hadde brukt mange dager på reisen fra Nasaret til Betlehem. Nå kjente Maria at det nærmet seg tiden da hun skulle fødselen, og derfor gikk de videre etter at det var blitt mørkt. De gikk så fort de kunne, for de ville nå frem til byen, slik at Maria kunne være i et hus når barnet hennes ble født.
Fullt så fort gikk det ikke med de tre kongene, de gikk bare et kort stykke om gangen, så stoppet de og begynte å diskutere. Sara kjedet seg, for hun hadde ingen andre barn å være sammen med. Men hun hadde fått en liten eselunge som hun lekte med. Den fikk lov til og være hos henne på elefantryggen. Når Sara ble løftet ned på bakken, fulgte føllet med, det travet etter henne hele tiden.
Denne natten hadde Kaspar og Melkior og Baltasar det ekstra travelt med å tyde stjerner. De gikk bare noen få skritt, så stoppet de, mens de diskuterte hvordan de skulle forstå det de så på himmelen, tok Sara en lliten avstikker over en haug. Eselet diltet med, Sara fant rare blomster som hun plukket og tok med seg. Og hun fant fine steiner som hun la i lommene sine.
Men da hun omsider tenkte at det var på tide å finne tilbake ti følget sitt, husket hun ikke hvilken haug hun var kommet over.
Hun hadde rotet seg bort, og hun ble ganske lei seg og litt redd. Hun klappet eselet på halsen og sa: Nå har vi gått oss vil. Jeg vet ikke hvor vi ska gå for å finne frem til folk, men kanskje du er flinkere en meg til å finne veien. Nå får du gå foran, så er det min tur å dilte etter deg.
Eselet forstod nok hva hun sa, for det kikket rundt seg og begynte å gå. Rett mot den store stjernen.
Da Kaspar og Melkior og Baltasar endelig var ferdig med å tyde stjerner satte de følget i gang igjen. Søvnige kameler reiste seg og ruslet bortover markene. Ingen tenkte på Sara, da de trudde hun lå og sov i huset sitt på elefantryggen.

Ingen kommentarer: