24. Jacob holdt lammet frem så den nyfødte gutten skulle få se det. Sara gav barnet de runde steinene og trebitene som hun hadde samlet i lommene sine.Det var det eneste hun kunne finne på i farten. Kongen hadde jo sagt at han skulle ha gaver. Ariel rakte frem den fine fjæren sin, og la den i hånden til barnet i krybben. Den nyfødte gutten smilte til ham. Da ropte Ariel:

Nei se, jeg kjenner ham igjen- det er jo sønnen til Gud.

-Vi vet det sa Maria- han heter Jesus.

Nå klarte endelig de tre vise kongene fra Østerland å brøyte seg gjennom saueflokken. De knelte foran krybben og holdt frem gavene til barnet som var konge over alle konger.

Melkior klappet Sara på hodet - tenk at det var du som fant ham for oss. Vi var på vei inn til byen, men så hørte vi at du ropte.

Da hørte de at noen begynte å synge.

-Bevare meg vell, ropte Ariel.-det er englekoret, og jeg som skulle være med.

Englene sang av full hals:

"Ære være Gud i det høyeste"

og fred på jorden. For Gud er glad i alle mennesker.

-Syng med alle sammen, ropte Ariel, også snublet han i ordene igjen og sang.

"Elle melle Gud i det høyeste!"

Da smilte det nyfødte barnet i krybben, og blunket til Ariel.

23. Sara husket at de tre visemenn hadde fortalt at det skulle bli født en konge rett under den store nye stjernen. Nå hadde hun sett at stjernen stod rett over taket på stallen. Hun løp bort til døren, stakk hodet ut og ropte så høyt hun kunne ut mot Betlehemsmarkene.
- Kaspar, Melkior, Baltasar. kom hit -her er det.
Det gikk ikke mange minuttene før de hørte et fryktelig rabalder utenfor døren. Jacob gikk og lukket opp, og inn veltet en stor flokk med sauer.
Midt inne i saueflokken var de tre vise kongene fra Østerland. Det var bare så vidt de klarte å holde seg på beina, for alle sauene presset på og ville inn i stallen.
Halleluja! ropte Jacob - det er jo saueflokken min.
Sauene hadde gått etter lyset fra den store stjernen, og de kom akkurat i rette øyeblikk.
For de neste som kom strømmende inn døren, var kameratene til Jacob.-de voksne gjeterne.
Du er jammen en dyktig kar, Jacob,skrøt den eldste gjeteren. Tenk at du har klart å holde sauene samlet og ledet dem hele veien hit!
-Å det var nok ikke jeg som ledet dem, tilsto Jacob.- men hvordan fant dere veien hit?
Det var noen raringer som drev og og spilte og sang borti hogget er, og de sa vi skulle gå til denne stallen. for her var det skjedd noe fantastisk flott, påstod de.
Raringer? lo Ariel.
Ja de skremte oss nesten med sangen sin.
Bare vent til jeg forteller erkeengelen Gabriel at du kaller ham for en raring, klukket Ariel.

22. Sara, Jacob og Ariel åpnet døren til stallen på gløtt og kikket inn. Først så de okser og kyr og esler som stod der, de spiste høy av krybbene sine og så rolige og snille ut.

Da Ariel, Sara og Jacob fikk sett seg litt omkring, oppdaget de en ung jente og en mann borte i et hjørne av stallen. De gikk bort til dem og sa hva de het.

Jeg heter Josef sa mannen - og dette er kjæresten min. Hun heter Maria.

Dere er kanskje gjetere dere også da, siden dere har så mange dyr i huset? Spute Jacob. Da smilte Maria. Å nei det er ikke våre dyr. Det er ikke vårt hus heller. Vi er fra Nasaret, og vi kom hit til Betlehem i natt for å skrive oss inn i manntall.

Men det var så mange tilreisende her at det var ikke plass til oss i noen av husene i byen.

Enda folk måtte se på meg at jeg snart skulle ha et barn. Så var vi nødt til å ta inn i denne stallen for natten.Vi kunne ikke gå omkring og lete etter husrom lenger, for jeg hadde begynt å få veer.

Du ser ganske frisk ut nå? sa Ariel.

Både frisk og glad. sa Sara.

Ja vi er glade, smilte Maria, her skal du få se!

Hun tok dem med bort til en krybbe, og der lå det en liten nyfødt gutt.

Han lå på mykt gress og var pakket godt inn i tepper og sjal.

3 dager igjen=)

21. Ariel og Sara og Jacob var enige om at alle må ha lov til ha noen små feil, både her i verden og i Paradis. Du sier at du ikke klarer å huske ting sa Jacob til Ariel.
Nei jeg klarer ikke engang å huske at det heter elle melle....nei nå sier jeg det galt igjen. Det heter "ære være", men jeg snubler alltid i ordene. Hva er det du gjør feil, Jacob?
Jeg klarer ikke å holde meg våken, og derfor har jeg mistet saueflokken min. De store gjeterne kommer til å bli fryktelig sinte på meg når de kommer tilbake.
Vi skal hjelpe deg vi! lovte Ariel. Slike gjetere er nokså lette å skremme. Jeg kan jo for den del få erkeengelen Gabriel til å flakse litt med vingene og svinge litt rundt med ildsverdet sitt, så skal du få se de roer seg. Men du Sara, du som er prinsesse, du skulle vel være rolig og verdig.
Nå står du jo her og tripper, hva er det som plager deg?
Jeg er så fryktelig nysgjerrig.Og nå må jeg vite hva som er inne i denne stallen! Men det er jo ikke pent og kikke inn gjennom dørsprekken. Da er det ikke annet råd enn å banke på og åpne døren som skikkelige folk, mente Jacob.

20. Ariel ble veldig glad da han fikk igjen fjæren sin.

Det var en flott fjær, sa Jacob - den lyser nesten i mørket.

Det er en fjær fra vingen min, sa Ariel - det er sant at den er fin. Det er fordi det er en ekte englefjær. Da må jo du være en ekte engel, lo Sara. Det kan du skrive opp! Jeg er helt ekte.

Og du? Jeg er en ekte prinsesse, men jeg er dessverre så vimsete, nå har jeg tullet meg bort fra følget mitt. Og jeg er en ekte gjeter. Selv om jeg ikke er så flink til å gjete bestandig, sa Jacob.

- Det som er i veien med meg, er at jeg aldri kan huske ting, sukket Ariel.

Erkeengelen Gabriel er helt fortvilt over meg, jeg prøver å huske så godt jeg kan, men får det ikke til.

Det er noe småtteri i veien med alle, enten de er engler eller mennesker, sa Jacob.

19. Sara fortsatte og plukke opp fine steiner, og små glatte trebiter som hun fant på stien mens de gikk. Snart var lommene hennes fulle av slikt småtteri.
Du er visst en ordentlig samler du, smilte Jacob. En vet aldri hva en kan få bruk for, svarte Sara. - Se på den fine fjæren her, sa hun. Den kan jeg sette i håret mitt.
Det var veldig pent sa Jacob.
Da Sara og Jacob hadde gått en stund, så de et lite hus et stykke borte. Det var nok bare en stall, men det var lys i vinduet og den store stjernen stod rett over taket.
Men det var noe annet også, over taket. Det var Ariel, han klarte ikke å holde seg lenger, han måtte finne fjæren sin. Nå kom han dalende ned fra himmelen, og landet rett ved siden av Sara og Jacob. De ble litt redde for de hadde aldri sett noen som kunne fly før. Men Ariel sa til dem.
Det er vel ikke noe å være redd for! Jeg er bare en snartur her nede, for jeg holder til oppe bak den skyen der. Jeg skal enmlig være med og synge....oi nå holdt jeg på å si noe veldig hemmelig.
Jeg har ikke lov til å vise meg engang, jeg er bare en svipptur nedom for å hente tilbake en fjær som jeg har mistet.
-Det skulle ikke være den der? spurte Jacob og pekte på hodet til Sara.
-Akkurat den er det.
-Du får vell få den da, siden det er du som har mistet den, sa Sara.

18. Sara viste at de tre kongene kom til og skjenne på henne når de fant henne igjen. Men hun var vant til å få skjenn fordi hun var nyskjerrig. Det som var så mye verre, var at det kanskje var både ulv og andre farlige dyr ute og gikk om natten. Sara var glad for at hun hadde det vesle føllet sitt med seg. Da var hun iallefall ikke alene.
Sara kunne ikke vite at det var en som så henne hele tiden. Det var Ariel bak skyen oppe på himmelen.Han så den vesle gjeteren Jacob også, og han tenkte så hardt han kunne. - Gå til venstre, Jacob sa finner du Sara!
Av og til kan slike tanker virke ganske godt, plutselig så Sara en gutt som kom gående over en haug med et lite lam over skulderen.Hun ropte til ham, og han vinket til henne og kom løpende.
God dag, sa han - Eller jeg får vell si god natt. Jeg heter Jacob og jeg er gjeter. Jeg har ikke sett deg før, hvem er du?
Jeg heter Sara, og jeg kommer langveis fra sammen med tre kloke konger fra Østerland.
Nå har jeg kommet bort fra dem og gått meg vill. Du har ikke sett en flokk med sauer?
Jeg har mistet dem og nå leter jeg etter dem. Jeg tenkte og gå mot den store stjernen som lyser så sterkt. Det er vist dit eselet mitt har tenkt seg også sa Sara.
Jacob smilte- Vi får vell slå følge da, så har vi i hvertfall hverandre!

17. Josef og Maria hadde brukt mange dager på reisen fra Nasaret til Betlehem. Nå kjente Maria at det nærmet seg tiden da hun skulle fødselen, og derfor gikk de videre etter at det var blitt mørkt. De gikk så fort de kunne, for de ville nå frem til byen, slik at Maria kunne være i et hus når barnet hennes ble født.
Fullt så fort gikk det ikke med de tre kongene, de gikk bare et kort stykke om gangen, så stoppet de og begynte å diskutere. Sara kjedet seg, for hun hadde ingen andre barn å være sammen med. Men hun hadde fått en liten eselunge som hun lekte med. Den fikk lov til og være hos henne på elefantryggen. Når Sara ble løftet ned på bakken, fulgte føllet med, det travet etter henne hele tiden.
Denne natten hadde Kaspar og Melkior og Baltasar det ekstra travelt med å tyde stjerner. De gikk bare noen få skritt, så stoppet de, mens de diskuterte hvordan de skulle forstå det de så på himmelen, tok Sara en lliten avstikker over en haug. Eselet diltet med, Sara fant rare blomster som hun plukket og tok med seg. Og hun fant fine steiner som hun la i lommene sine.
Men da hun omsider tenkte at det var på tide å finne tilbake ti følget sitt, husket hun ikke hvilken haug hun var kommet over.
Hun hadde rotet seg bort, og hun ble ganske lei seg og litt redd. Hun klappet eselet på halsen og sa: Nå har vi gått oss vil. Jeg vet ikke hvor vi ska gå for å finne frem til folk, men kanskje du er flinkere en meg til å finne veien. Nå får du gå foran, så er det min tur å dilte etter deg.
Eselet forstod nok hva hun sa, for det kikket rundt seg og begynte å gå. Rett mot den store stjernen.
Da Kaspar og Melkior og Baltasar endelig var ferdig med å tyde stjerner satte de følget i gang igjen. Søvnige kameler reiste seg og ruslet bortover markene. Ingen tenkte på Sara, da de trudde hun lå og sov i huset sitt på elefantryggen.

16. Inne i det lille huset på elefantryggen satt en liten jente som het Sara. Hun var prinsesse, for hun var datteren av Kong Baltasar. Derfor ble hun kalt Sara av Saba.
Da faren hennes la ut på den lange reisen for å finne ut hva stjernene hadde fortalt, tigget hun og bad om å få være med. Til slutt hadde Baltasar sagt ja.
Sara hadde lovet at hun skulle sitte pent og rolig i huset sitt på elefanten. Men hun var fryktelig nysgjerrig, og det ble kjedelig og sitte der oppe dag etter dag. Sara var ikke alltid så lydig heller.
Derfor ropte hun til elefanten: Ned! Da løftet den snabelen sin opp til henne, hun satte seg på snabelen, og elefanten plasserte henne forsiktig på bakken.
De tre kongene tydet alle tegn på himmelen, de mente det skulle bli født en konge som var større enn alle andre konger på jorden. Det var denne kongen de ville forsøke å finne.
De ville gi ham gaver, slik at de kunne bli venner med ham.
Det var kommet en ny stjerne på himmelen, og de hadde fulgt denne stjernen i mange uker, det var derfor de gikk om natten.
De diskuterte og pratet om alt de så på stjernehimmelen, og Sara ble ganske lei av og vente på dem hver gang de stoppet.

15. De tre mennene på Betlehemsmarkene het Kaspar, Melkior og Baltasar.de var svært kloke. Noen kaller dem for De Tre Vise Menn, og den som er vis er enda klokere enn den som er klok.

Kaspar var den eldste, han var konge av persia og ustyrtelig rik, derfor trengte han ikke gjøre noe annet enn å sitte og se på stjernene. Det ble til at han sov om dagen og var oppe og så på himmelen om natten. Derfor var han nesten hvit i ansiktet, siden solen aldri fikk skinne på ham.

Kaspar kunne lese fremtiden i stjernene, nå hadde han funnet tegn på himmelen som viste at det snart skulle skje noe som ville forandre hele verden. Det ville han vite mer om, og derfor hadde han lastet mat og drikke og gaver på kamelene sine og gitt seg ut på vandring.

Kong Kaspar hadde et bilde av en mann som hadde levd for mer enn fem hundre år siden. Den mannen het Buddha, og Kaspar hadde bildet med seg over alt. De som var i følget hans, sa at han satt inne i teltet sitt og snakket med dette bildet hver dag.

På veien gjennom ørkenen møtte Kaspar Melkior, konge av Nubia. Han hadde rødbrun hud og han var ikke så gammel som Kaspar. Men han var styrtrik han også, og han hadde tydet stjernene på samme måte som Kaspar.

Siden de begge var ute på leting, og siden de lette etter det samme slo de følge.

Da de skulle vade over elven Jordan møtte de Baltasar, han var ganske ung, han var helt mørk i huden, han var konge av Saba, og han var vis. Det var han som hadde med seg elefanten med hus på ryggen. Ariel så alt sammen oppe fra skyen sin, og han var veldig nysgjerrig på hva som kunne være inne i det huset!

14. Følget som Ariel så på Betlehemsmarkene kom nærmere. Han så at kamelene og dromedarene og eslene bar tunge pakker på ryggen. Noen av dem bar mat og vann i store skinnsekker, for de hadde gått i ukevis gjennom ørkener der det ikke fantes noe å spise og drikke. Noen av dyrene bar store bylter med klær, for det var midt på vinteren, den digre elefanten hadde et lite hus på ryggen.
Det var ikke bare nyttige ting eslene og kamelene bar. Det var også store leirkrukker fulle av honning og vin og olivenolje. Det var alle slags fine stoffer av silke og lin og den mykeste lammeull. Sammen med eslene og kamelene og elefantene var det tre menn i flotte og fargerike klær. De bar skrin av gull og sølv som var pyntet med diamanter og smaragder og rubiner.
De bar også flasker og esker med røkelse og myrra, rosenblad og oljer som dufter som de herligste blomster.
I beltene deres hang små skinnposer med kanel og salvie, allehånde, safran og muskatblomme, anis og kardemomme og andre kostbare krydderier.

13. Jacob kikket rundt seg. Det var blitt ganske lyst, men hvor var sauene?

Han så ikke tegn til dem noe sted, det var bare det vesle nyfødte lammet som var igjen hos ham.

Nå gjaldt det å finne igjen flokken før de andre gjeterne kom! Hvis de oppdaget at han hadde sovnet og mistet saueflokken, ville de lage et forferdelig spetakkel. Det verste som kan skje for en gjeter, er å miste dyrene som han skal passe.

Hvis han ikke fant flokken igjen før de andre gjeterne kom ville de nok ikke nøye seg med å erte ham. Da ville de bli så sinte at de kanskje ville både slå og sparke.

Jacob reiste seg og tok lammet over skulderen. Nå måtte han gå og finne de andre sauene.

De har sikkert gått mot lyset fra den store stjernen, sa Jacob til lammet. Vi får gå den samme veien.

Ariel så alt sammen, han var så høyt oppe at han så noe annet også. Det var et merkelig følge, langt borte på markene. Det var mange mennesker, det var kameler og dromedarer og esler. Men det som Ariel først og fremst la merke til, var et underlig dyr. Noe slikt hadde han ikke engang sett i Paradis. Det var en elefant.

12. Jacob lå ved bålet og sov med det vesle lammet tett inntil seg under frakken. Den store stjernen vokste og lyste sterkere og sterkere. Da det var gått en stund, våknet sauene.
De trodde det var blitt morgen forde det var så lyst. De reiste seg og begynte å beite. Men siden det var vinter var det ikke så masse gress og finne. Flokken ruslet sakte bortover markene, og til slutt forsvant alle sammen bak en haug.
Jacob våknet fordi han frøs, han kikket opp. Den store stjernen lyste nesten som en sol.
På den mørke himmelen syntes han at han så en merkelig figur som var nesten gjemt bak skyene. Det er vell bare noe jeg innbiller meg, sa Jacob til seg selv. Det finnes ikke noe der opp. De andre gjeterne ertet ham ofte forde han hadde slik livlig fantasi.Han var overtroisk,sa de.
Jaja det er kanskje bedre å tro for mye enn for lite tenkte Jacob. Men han torde ikke si til dem at de var undertroiske.Han bare tenkte det for seg selv.
Jacob gned seg i øynene og så opp igjen. Nå var han helt sikker, han så en engel der opp.
Og da han kikket rundt på himmelen så han enda flere!
De hadde harper og basuner og trompeter og instrumentene blinket i lyset fra den store stjernen. De voksne gjeterne får si hva de vil tenkte Jacob. - Jeg har sett det jeg har sett, og det jeg har sett det må jeg tro på. Samme hva andre folk sier.

Fortsettelse følger.......

11. Jacob la seg ned ved siden av bålet, han holdt godt rundt det lille lammet og gravde fingrene inn i den myke ullen. Han synes det var trygt og godt å kjenne den varme kroppen så nær inntil seg. Han lå og så opp på den mørke himmelen. Den var full av stjerner, og Jacob kjente navnet på mange av dem.Nå så han med ett en ny stjerne. Den var større enn alle andre stjerner han hadde sett!
Det knitret i bålet. Jacob likte den lyden, det luktet så godt av kvistene som brant, og det var så fint og se inn i flammene og glørne. Siden han ikke hadde andre å prate med snakket han til lammet.
Du er en fin liten kamerat, og du kan godt få lov til å sutte på tommel-fingeren min, sa Jacob.
du savner nok moren din, men hun ligger og sover, og jeg synes hun skal få være i fred en stund.
Nå kan du varme deg her hos meg. Så kan jeg varme meg på deg.og da vet vi at vi to er venner.
Jacob var trett, han hadde vært med og passet saueflokken hele dagen. Nå lå alle sauene og sov rundt ham. Jacob så opp på den store stjerna. Den lyste så sterkt at han måtte lukke øynene.
Han viste at han ikke måtte sovne, men han sovnet likevel.
Ariel så alt sammen fra skyen sin. Men han kunne jo ikke rope og vekke Jacob, for ingen mennesker måtte vite at engelen samlet seg over Betlehem denne natten.

10. Den eldste gjeteren kom bort til Jacob. Nå skal du høre her. Vi har hørt rykter om at det skal skje noe merkverdig denne natten.Nå går vi og finner noen andre hyrder som kanskje vet litt mer om det.
- Dere har vel ikke tenkt at jeg skal være her alene?
- Alene? Du har jo alle sauene!
- Skal jeg passe hele flokken?
- Selv om du er den minste av oss, så klarer du å passe dem nå når det er natt. Dyrene sover så lenge det er mørkt og stikker ikke fra deg.
Kan ikke en av dere bli her sammen med meg? Spurte Jacob. Han hadde ikke lyst til å være igjen alene med saueflokken.
Du er vel ikke redd?
Litt.
Det finnes ikke ulver og andre rovdyr så nær byen, det vet du godt.
Jeg vet det.
Da er det jo ikke noe å være redd for. Det forstår du vel.
Ja sa Jacob. Han forsto det.Men han var litt redd likevel. Ikke for ulver.
Ikke for andre rovdyr heller. Han viste ikke helt, Han viste ikke helt hva det var. Han var kanskje redd for å bli redd. Og så likte han ikke mørket.
Men det ville han ikke si til de andre gjeterne. Hvos de fikk høre at han var mørkeredd, så ville de nok erte ham. Det er mange som erter den som er minst i flokken.
Vi blir ikke lenge, sa de voksne gjeterne - Nå må du bare ikke sovne.!

9. Ariel kikket ned på Betlehemsmarkene.Rett under skyen der han gjemte seg, var det noen som hadde tent et lite bål. Det var midt på vinteren det var langt på natt, så det var ganske kaldt.Det var en flokk sauer der og noen gjetere.

Når de skulle være litt høytidelig, kalte de seg forresten ikke gjetere, da sa de at de var hyrdere.

Det lyder mye flottere. Den minste av gjeterne het Jacob, han stod og varmet seg ved bålet, og han klappet et lite lam. Jacob var glad i sauene, selv om det var mye arbeide og passe dem.

Hele tiden måtte flokken være samlet, og hvis en sau kom bort fra de andre, kunne den bli drept av rovdyr. Ute på markene var det mange røvere, de var glade hvis de så en sau som var alene, for da tok de den. Røvere er som andre folk.de vil gjerne ha kjøtt å spise og en varm sauefell som de kan slenge over skulderen når det er kaldt.

Siden Jacob var den minste og yngste av gjeterne, var han som måtte fly rundt og holde flokken samlet. De andre gjeterne var nokså late og de skysset Jacob omkring.

Da vi var unge var det vi som måtte fly.Nå er det din tur, du har bare godt av og løpe litt, så holder du varmen og dessuten blir du stor og sterk! slik som vi, sa de.

Jacob løp gjerne, men nå var det natt og mørkt og sauene lå og hvilte.

Det lille nyfødte lammet trykket seg inntil Jacob. Han ble aldri trett av å klappe og kjæle med det.

8. Siden Ariel ikke husket når konserten skulle begynne, møtte han opp i god tid og gjemte seg bak en stor sky over Betlehem. Det var natt og det var mørkt, men i lyset fra stjernene kunne Ariel se marken og byen under seg. Det var lys i husene, og noen steder hadde folk tent bål for å varme seg. Fra alle kanter kom det folk inn gjennom byportene. Keiser Augustus i Roma hadde bestemt at alle skulle skrive seg inn i mantall. For nå ville Keiseren vite hvor mange mennesker han hersket over.
Det var kjedelig og sitte alene bak skyen. Ariel nappet løs en fjær fra den ene vingen sin. Han lekte med den mens han øvde seg. -ære være, ære være ære være.
Plutselig blåste fjæren ut av hånden hans, og dalte sakte ned mot jorden. Ariel torde ikke fly etter den for å ta den. Da kunne kanskje noen der nede få øye på ham.
Han hadde fått streng beskjed om at konserten skulle være hemmelig. Ingen mennesker måtte vite hva som skulle skje. Når englene plutselig dukket frem på himmelen og begynte å synge, skulle det være en stor overraskelse. Den største overraskelsen som hadde vært noen gang.
Ariel så at fjæren forsvant ned mot Betlehemsmarkene. Det så nesten ut som den lyste, i skinnet fra stjernene.

7. Hvorfor skal sønnen til Gud være på jorden? Spurte Ariel. Han har en viktig jobb han skal gjøre der, svarte erkeengelen Gabriel. Hva slags jobb? Skal han hjelpe faren sin med å snekre?
Snekre? Å nei du..nysgjerrigper... Du skjønner at menneskene på jorden har styrt seg så dårlig i det siste. De krangler og slåss, de snakker strygt om hverandre, de stjeler og røver og lyver og slår hverandre ihjel. De jakter på dyrene og dreper mer en de kan spise. De kunne ha det så fint hvis de var venner. Men nå ser det nesten ut som de har tenkt å ødelegge hele jorden.
Derfor har Gud funnet ut at han er nødt til å sende en som kan hjelpe dem.
Men var det nødvendig å sende akkurat den beste kameraten min?
Det er nok bare han som er sterk nok til å gjøre denne jobben.Han skal frelse verden.
Bevare meg vell sukket Ariel
Der sa du for en gang skyld noe fornuftig.sa Gabriel.

6. Ariel gikk til den store gullporten og spurte engelen Gabriel om han viste hvor sønnen til Gud var blitt av. -Å nei du finner nok ikke ham i paradis nå, sa Gabriel.
- Hvor er han da?
- Han er sendt bort for å gjøre et viktig arbeid.
- Men hvor er han? ville Ariel vite.
- Du spør og graver. Det er nok bare jeg og vårherre selv som vet hvor han er akkuratt nå.
men vist du lover å ikke si det til noen, kan jeg fortelle deg at nede på jorden er det en jente som heter Maria.hun er sammen med en kjekk snekker som heter Josef. De bor i en by som heter Nasaret, men nå er de på vei til Betlehem - og enten du tror det eller ei: sønnen til Gud ligger i maven til Maria!
Ariel ble helt forskrekket. I maven? Der kan han vel ikke gjøre noen viktig jobb.der kan han jo ikke få plass engang?
-Det er den eneste måten og komme til jorden på.hvis noen i Paradis vil bli menneske og komme til jorden, må han først bli bitte liten og ligge i maven til en dame.
Men han skal jo ikke ligge der i all evighet. Etter ni måneder kommer han ut og er et lite barn. Det blir en stor glede for menneskene. Så stor at Gud har satt opp en helt ny stjerne for å feire det. Siden jeg har litt spesielle evner og kan se det som andre ikke ser, så kan jeg fortelle deg at akkurat nå hviler Maria. Hun er trett av reisen.Jesus hviler i maven hennes.
Og hvis du absolutt vil vite det, så er det jeg som har ordnet det slik at han er kommet dit, sa Gabriel. Han var erkeengel, og han kunne være nokså viktig av og til

5. Ariel satte seg for å øve igjen. Da kom det en svær tiger ruslende. Du ser neimen meg ikke noe glad ut, sa Ariel til ham. Glad og glad -jeg blir lei av og gå omkring og være snill og blid bestandig. Her i paradis får jo ingen lov til å lage litt spetakkel. en tiger er ikke et kjæledyr.

Å, du liker nå ganske godt at jeg klapper deg og klør deg bak øret, sa Ariel. Men en tiger er ikke en pusekatt. en tiger må ha lov til å knurre og brøle og flekke tenner en gang iblant. Jeg har ikke skremt hverken engler eller dyr på flere år. Du får skremme meg litt da, sa Ariel.

Du er jammen snill! sa tigeren, og så viste han tenner og satte i et brøl så det gikk kaldt nedover ryggen på Ariel.

- Du skremte meg, sa Ariel.

- Takk for det, sa tigeren.

Ariel var lei seg forde han gjorde så mye galt, den som trøstet ham, var den beste kameraten hans, sønnen til Gud. Han bare lo.

Det gjør ingenting om du synger "elle melle" så lenge du synger det for å vise at du er glad i Gud.

Du skal ikke bry deg om at de skjenner på deg. Det viktigste er ikke hva du synger, men hva du føler.

Nå hadde Ariel glemt seg bort igjen. Englekoret skulle møtes over Betlehem, og han kunne ikke huske når de skulle være der. Han var flau forde han ikke engang kunne klare å passe tiden, og nå løp han rundt i paradis for å spørre sønnen til Gud, om han viste når koret skulle synge.

Men han kunne ikke finne kameraten noe sted.

4. Skal jeg være her i hele evigheten? Omtrent hvor mange sekunder er evigheten da? Spurte Ariel. Han var fryktelig nysgjerrig, og når det var noe han lurte på, så spurte han de store englene. Gabriel var jo den største av dem alle, han var så klok og gammel at han hadde greie på alt mellom himmel og jord. Og enda litt mer. Han viste ting som ingen andre viste.
Den gamle engelen vagget på det kloke hodet sitt. Du klarer ikke å holde greie på den minste ting, men de største gåter vil du ha svar på. Det er ingen som kan måle evigheten.
Ikke du engang?
Selv ikke jeg kan måle evigheten, for den har ingen begynnelse og ingen ende.
Det blir omtrent som en slange da sa Ariel.
En slange? er evigheten som en slange?
En slange som biter seg selv i halen, sa Ariel. Den har ingen begynnelse og ingen ende.
Da måtte selv den strenge Gabriel smile.
Du Ariel, du Ariel.huske kan du ikke, men fantasi det har du nok av.!

3. Ære være, ære være, ære være, ære velle, elle velle........

Ariel satt under palmen og øvde seg, men det gikk i surr for ham hele tiden.

Det var så mange ting å se på, fugler, blomster, dyr og trær. I paradis er alt vakkert, alle er snille. Ingen plager hverandre, ingen spiser hverandre, ingen er redde for hverandre. I paradis leker små lam med svære løver.

Ariel var ikke redd Gabriel, han viste at det var nødvendig at alle lærte sangene riktig, og han viste at Gabriel strevde veldig for at koret skulle bli bra. Derfor øvde Ariel så godt han kunne på den vanskelige sangen.

Over hodet til Ariel hang en diger slange, selv ikke svære kvelerslanger er noe å være redd for i paradis. De hverken biter eller kveler. Denne slanger hang der og forsøkte å bite seg selv i halen.

Det syntes Ariel var morsomt å se på, Det er ikke lett å lære leksen sin, når det er noe morsomt å se på. Ariel satt der og mumlet uten å tenke.."elle melle, elle melle".

Da stod plutselig den store engelen Gabriel der igjen, Ariel skvatt, og ropte Elle melle Gud i det høyeste! Gabriel ristet på hodet.

Der kan du se! Du klarer ikke å huske den minste ting i ti sekunder!

Og hvordan har du tenkt at det skal gå da, når du skal være her i hele evigheten?

2. Gabriel var den største engelen i paradis og han var den strengeste av alle. Han skulle passe på at alt gikk rett for seg i himmelen. Gabriel stod som oftest ved den store gullporten. han hadde mye å tenke på, for han skulle holde orden på alle, både engler, dyr, trær og planter.
En av de vanskeligste å holde styr på var Ariel.
Du må da kunne klare å huske at det heter "Ære være" sa Gabriel.
Det går ikke ann å synge "elle melle Gud i det høyeste"! Men samme hvor mye Gabriel skjente på ham, så sang Ariel alltid feil.
Nå setter de deg under palmen og øver til du kan det ordentlig.sa Gabriel.
Ariel prøvde så godt han kunne, han satte seg ned, og sa om igjen og om igjen for seg selv.
Ære være, ære være, ære være, eller være ære velle, elle velle, elle melle eller melle.....

Johanne`s Adventsfortelling.

1. Ariel var en av de minste englene i paradis.De store englene var stadig etter ham og skulle lære ham ordentlig engleskikk. Ariel var nokså vimsete. Dessuten var han glemsom. Det var mange ting som de store englene syntes var viktig, men som Ariel aldri kunne klare å huske.

Han var med i det store englekoret, og de drev og øvde, for de skulle snart holde en stor konsert. Ariel var flink til å synge, hvis han først hadde lært en melodi, så glemte han den aldri.men han klarte ikke å huske de riktige ordene i sangene. Han sang feil, hver gang de kom til "ære være" så sang Ariel "elle melle".

-Elle melle Gud i deet høyeste! sang han.

De andre englene var helt fortvilt, og de var nokså sure på Ariel.

De synes at han ødela hele koret.